Destinasjon – Vestkapp, Nordkapp, Vardø og Lindesnes.
29 mai 2021.
Min KTM 790 Adventure S står pakket og klar i oppkjørselen der jeg bor i Stavanger. Jeg er klar til å legge ut på mitt første motorsykkeleventyr. Eller, er jeg det?

Leserinnlegg av: Runa Grydeland
Jeg har hatt mc-lappen i under ett år, har svært begrenset kunnskap om motorsykler generelt, har knapt sovet i telt de siste 10 årene, har elendig stedsans og er tidvis svært distré. Nå er det disse egenskapene, eller rettere sagt mangelen på egenskaper, jeg skal basere de neste 30 dagene mine på. Det kan jo bare gå bra?
Les også: 30 dager alene på to hjul
Det første som skjer denne første dagen av mitt lille eventyr, bokstavelig talt før jeg i det hele tatt har rukket å starte motoren, er at hele sykkelen, med full oppakking og meg på toppen velter inn i naboen sin hekk. Det var 25 grader, strålende sol, ikke et eneste vindpust og der står jeg i fult mc utstyr og forsøker å få 200 kilo motorsykkel opp igjen. Hva i alle dager holder jeg på med?
Jeg koser meg ikke i det hele tatt. Jeg hadde knapt sovet natten i forveien og var rett og slett redd for å legge ut på denne første dagen av turen. Hvordan kunne jeg tro, at jeg med så lite erfaring skulle kunne klar å gjennomføre dette når jeg ikke klarer å balansere sykkelen min med full oppakking en gang?
– Jeg ringer min mor. Jeg tror det er hull på bensintanken, det øste ut med bensin da sykkelen gikk i bakken. Jeg tror ikke jeg klarer dette. Turen er avlyst. Helt ærlig var jeg litt lettet over denne beslutningen, hvis sykkelen var ødelagt trengte jeg ikke å dra.
Jeg ringer ASM i Sandnes, gutta som har hjulpet meg med å få sykkelen tur-klar.
– Slapp av, det er bare overtrykksventilen som har gjort jobben sin da sykkelen velta. Det skal være sånn. Men kom innom oss, så skal vi sjekke at alt er i orden, blir jeg forklart per telefon. Overtrykksventil, hva i alle dager er det? Er det trygt å kjøre sykkelen nå?
Jeg lesser av bagasjen og kjører ut til verkstedet. Sykkelen friskmeldes – det er bare å komme seg av gårde. Blandede følelser- jeg vil jo dette! Burde jeg ikke kjenne på kun glede og positive forventinger?
Saken er at jeg har hatt svært realistiske forventninger til denne turen fra starten av, jeg forventet å møte utfordringer jeg ikke nødvendigvis ville klare å ordne opp i på egenhånd, jeg forventet at ikke alle dagene ville være like fine, jeg forventet å bli sliten, lei, redd, kald og å sikkert ha mest lyst til å gi opp snu på et tidspunkt. Jeg var bare ikke forberedt på at det skulle skje allerede dag én.
Turen ble en suksess! Det ble med den ene velten den første dagen, faktisk ble det det eneste større uhellet på hele turen. Det ble noe knoting og eller nervøse øyeblikk hver gang sidestøtten ble sparket opp de første dagene. Etterhvert ble jeg vant med den ekstra vekten, med og uten fart. Sakte, men sikkert fant jeg en rutine i dagene mine, brukte stadig kortere tid på å pakke opp og ned telt og utstyr og kunne generelt slappe mye bedre av.
Og nå, to uker og over 7000km senere sitter jeg igjen med et lass med inntrykk, tanker og erfaringer jeg ønsker å dele.

Om det å dra på langtur på motorsykkel
Begge mine foreldre kjørte motorsykler i ungdommen – min far også de seneste årene. Fra jeg var liten har jeg alltid visst at dette var noe jeg også ville gjøre, men aldri hadde jeg trodd at jeg skulle like det SÅ godt.
Å kjøre motorsykkel har aldri handlet om farten, eller de krappeste svingene for min del. Jeg har sett på det som en unik måte å reise på – å kunne dekke samme distanser som med bil, men på en langt mer morsom og utfordrende måte. Å kjøre motorsykkel betyr å komme tettere på naturen, på godt og vondt. Å kjenne temperaturforskjellene, vinden, solen, lydene og ikke minst luktene fra omgivelsene. Det er helt utrolig hvor mye man får med seg.
At jeg skulle reise til Nordkapp bestemte jeg meg raskt for av flere årsaker. Det er en klassisk destinasjon for motorsyklister, det gir mulighet til å se og oppleve store deler av Norge og da spesielt større deler av Troms og Finnmark hvor jeg aldri har vært. Vi vet alle at vi bor i et fantastisk flott land, og det var på tide å se det med egne øyne.
Jeg tror også det å reise i Norge var og er en flott måte å samle erfaring på – det føles naturlig nok litt tryggere å reise i et land man er kjent i. Var det naivt å legge ut på turen med så lite erfaring? Kanskje. Men faktum er at enkelte ting må man bare hive seg rundt å gjennomføre når man får mulighet – det er jammen ikke sikkert at man vil få sjansen igjen senere.
Om det å reise alene
At jeg skulle legge ut på turen alene falt veldig naturlig for meg. Jeg trives godt i eget selskap og var ikke klar for å måtte inngå noen kompromisser på min første tur – jeg ville velge ruten selv, stoppe så ofte jeg hadde behov for, kjøre så fort (eller sakte) som jeg selv var komfortabel med og finne ut av hvor lange dagsetapper jeg tålte på egenhånd. Det er viktig å pushe komfortsonen – men jeg ville ikke pushes for langt. Dette var min tur, og jeg ville ha kontroll.
Det er også flere fordeler med å reise alene, og noe av det flotteste er at man lettere kommer i prat med andre. Folk flest har nok lavere terskel for å ta kontakt når man står alene og ikke i en gruppe. Jeg hadde mange flotte samtaler med både motorsyklister, lokalbefolkning og andre reisende på turen min. På Horndøla camping i nærheten av Geirangerfjorden ble jeg invitert på middag av et pensjonert ektepar på bobiltur, det var bare oss tre på campingen. Og jaggu viste det seg at vi hadde felles bekjente også – slike tilfeldigheter er alltid morsomme.
Man rekker liksom aldri å kjede seg eller kjenne på ensomhet på en tur som dette, det er noe som skjer hele tiden og de få gangene verden står litt stille synes i alle fall jeg at det er dødsdeilig å kjenne på det alene.
Dødtiden på kveldene i teltet ble stort sett brukt til å se over og redigere bilder, lese litt bok, planlegge neste dagsetappe eller videosamtaler med familie.
Det som bekymret meg mest med å kjøre alene var om jeg skulle være uheldig å skade meg på turen langt fra folk. Jeg hadde med et godt utstyrt førstehjelpssett (prototype av BikerMed produsert av Remote Health International som jeg jobber for) som jeg alltid hadde i toppboksen på sykkelen slik at det var tilgjengelig også om sykkelen skulle havne på siden. Jeg hadde alltid mobilen i en lomme på kroppen slik at jeg skulle kunne få tak i den og ringe om hjelp om noe skulle skje – og jeg hadde i tillegg med en back-up mobil dersom min skulle bli ødelagt.
Ville jeg valgt å reise alene igjen? Antageligvis. Men, om man finner rett selskap tror jeg også mange opplevelser ville vært enda bedre – delt glede er dobbelt glede, og så videre.
Om det å dele turen på sosiale medier
Jeg hadde i forkant av turen gjort et bevisst valg om å dele turen min på sosiale medier – nærmere bestemt min Instagram-side hvor jeg hadde opparbeidet meg en liten men trofast motorsykkelinteressert følgerskare. Jeg var noe bekymret for at dette skulle ta opp mye tid, at fokuset på å produsere og publisere interessant innhold ble større enn det å «leve i nuet» og nyte øyeblikkene der og da. Dette hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for – jeg hadde en utelukkende positiv opplevelse med å dele turen og øyeblikkene mine med andre på nett. Det var rett og slett godt selskap i alle «der inne», og positive tilbakemeldinger og skryt gjorde mer enn en gang en noe ruskete dag en god del bedre.
Vi kan alle være enige om at det er noe spesielt med mc-miljøet. Man tar vare på hverandre, og folk er villig til å strekke seg langt for å hjelpe. Jeg har ikke tall på alle tilbudene jeg fikk via min Instagram-side og Facebook om husly, lån av dusj og vaskemaskin. Et måltid her og der samt motorsyklister som sa seg villig til å både være guide i nærmiljøene sine og å hjelpe til om noe skulle skje med sykkelen min eller meg. Dette ga absolutt en følelse av trygghet – uansett hvor jeg var følte jeg meg aldri helt alene.
Om det å velge camping fremfor hotell
Den største årsaken til at jeg valgte å campe i telt fremfor å ta inn på hotell eller hytte hver kveld var økonomi, det lot seg bare ikke gjøre i 30 dager. Det ble telt på campingplasser de aller fleste nettene foruten fire netter som ble tilbrakt i hytte på grunn av været og alle disse fire overnattingene var i Finnmark. Jeg er også heldig å ha familie og venner spredd utover det ganske land, fra Hønefoss i sør til Fauske i nord, og det ble til sammen sju besøk og overnattinger i deres hjem.
Personlig sover jeg veldig godt i telt, og hadde brukt mye tid (og en del penger) på å finne rett utstyr til turen. Jeg visste det ville bli dårlig vær noen netter og det var uaktuelt å våkne opp i våt sovepose.
Jeg var ikke helt forberedt på at teltingen skulle være en så stor tidstyv, jeg brukte i snitt 1,5 time hver morgen på å lage frokost, ta oppvask, pakke sammen og få alt klart til å sette avgårde igjen.
Om det å velge rett sykkel og kjøreutstyr
Å legge avgårde med utstyr man ikke er kjent med er vel noe de fleste vil fraråde. Likevel startet jeg turen med splitter ny hjelm, sko og hansker. Dette utstyret hentet jeg ut hos ASM dagen før jeg skulle dra. Jeg visste dette var sjansespill – selvfølgelig bør man kjøre inn og gjøre seg vant med utstyret man skal ha med på tur i forkant. Dette gikk forøvrig utmerket. Hjelm, sko og hansker satt som støpt og ga meg fantastisk nok ingen problemer på turen. Resten av utstyret jeg hadde fått hjelp til å plukke ut presterte også over forventning – ikke en eneste gang var jeg våt inn til kroppen, foruten en regndråpe eller to som snek seg ned i nakken.
Om jeg skulle brukt mer tid og penger på noe av kjøreutstyret måtte det vært regnklærne – det nytter lite å bruke regnklær på varme dager når man blir like klam på innsiden som man er våt på utsiden fordi klærne ikke puster.
Når det kommer til sykkelen presterte den over all forventning. En eneste gang fikk jeg problemer – og det var sidestøtten som plutselig falt av (heldigvis ikke i fart) under besøk av familie i Hønefoss. Her igjen hadde jeg flaks. Om den hadde falt av på en av mange stopp hvor jeg var helt alene, ville det vært betydelig mer problematisk.
De første dagene ble jeg som forventet noe mørbanka i kroppen og da spesielt bakenden fikk gjennomgå. Jeg ventet tålmodig på å bli «salherdet», om du har fulgt meg på turen på Instagram vet du at dette ikke skjedde. Som følger av dette fikk sykkelen min fort kallenavnet mr. Buttkiller.
Om jeg skulle lagt ut på langtur med samme sykkel igjen ville jeg oppgradert setet til noe mer komfortabelt. Investert i en større og bedre vindskjerm, samt fått hevet styret nok til at man komfortabelt kan kjøre stående innimellom
Om hvordan jeg planla ruten, og hvor jeg var
Standard tur-retur Nordkapp ble for standard – jeg ville gjøre noe mer ut av det og kom etter hvert frem til at jeg ville besøke Norges fire «hjørner», så langt det lar seg gjøre i et ikke veldig kvadratisk land. Destinasjonene ble Vestkapp, Nordkapp, Vardø som østligste punkt og Lindesnes som sørligste.
Ruten jeg skulle kjøre ble grovt planlagt på google maps. Det gikk med mange timer med zooming inn og ut på karter, markering av steder jeg ville se og finne veier som knyttet disse stedene sammen. Dagsetappene tok jeg på sparket – jeg visste cirka hvor langt jeg måtte kjøre hver dag (250km) og tittet litt på kartet kvelden i forveien for å finne ut omtrent hvor jeg burde havne dagen etter.
Turen startet som nevnt i Stavanger hvor jeg bor. Den første uken brukte jeg på å komme meg opp til Trøndelag. Jeg var blant annet innom Røldal, Vestkapp og Stadtlandet, fergetur gjennom Geirangerfjorden som eneste passasjer og naturligvis Trollstigen.
Den neste uken tilbakela jeg større distanser – jeg pløyde gjennom Trøndelag og store deler av Nordland på E6 ut til Bodø hvor jeg tok fergen ut til Moskenes i Lofoten. Turen innover Lofoten var fantastisk, men ble overgått av turen utover vestsiden av Andøya – dette var definitivt en av turens høydepunkter. Derfra gikk turen over til Senja og skulle videre fortsette nordover gjennom Tromsø, men dårlig vær og innstilte fergeavganger resulterte i liten omvei gjennom Finnsnes og tilbake til E6-en.
Det ble to dager i Alta på grunn av det dårlige været – det kraftige regnværet hadde resultert i jordras og flom på flere strekninger. Hele oppholdet i Finnmark ble dessverre preget av ruskete vær og da spesielt kraftig vind flere dager. Jeg var godt forberedt på kulde og regn og var sjeldent hverken spesielt kald eller våt – men den kraftige vinden hadde jeg ikke forutsett, og det å klamre seg fast til sykkelen flere dager på rad var fryktelig slitsomt for både kropp og sinn. Den verste strekningen var fra Varangerbotn og ut til Vardø, her var jeg så langt og lenge over på siden på grunn sidevinden at tankmåleren -på et tidspunkt- viste at jeg hadde lite drivstoff igjen til tross for godt over halvfull tank (KTM adventure-syklene har 2 delt tank og det er bare sensor i en av sidene).
På tur sørover var planen å kjøre kystriksveien ned til Trøndelag, den planen holdt frem til fergeleie på Nesna hvor fergeavganger atter en gang var innstilt, men denne gang på grunn av problemer med det nye fergeleiet. Sånn passe skuffet gitt turen igjen inn mot Mo i Rana – jeg bestemte meg for å kjøre over Korgfjellet for å få et lite avbrekk fra E6, og en feilmanøvrering i et kryss resulterte i at jeg havnet på Villmarksveien i Helgeland – snakk om hell i uhell! Dette er en fantastisk naturopplevelse jeg anbefaler på det sterkeste dersom du ønsker å se noe annet enn skogen langs E6.
Den siste delen av turen gikk gjennom Trondheim, over Dovre og ned til Hønefoss, herifra tok jeg turen over Gaustatoppen, deretter sørover til Lindesnes og så, på dag 29, hjem til Stavanger.
Hva sitter jeg igjen med?
Jeg sitter igjen med så utrolig mange flotte minner og erfaringer! Jeg er på ingen måte en erfaren motorsyklist enda men jeg er i alle fall en del kilometer nærmere – i fremtiden kunne jeg godt tenke meg å delta på førerutviklingskurs for å bli bedre på å håndtere sykkelen under ulike omstendigheter da spesielt gruskjøring
Som en venn av meg sa etter endt tur – du er herved ødelagt. Du kommer ikke til å klare å tenke på stort annet enn hvordan skal kunne klare å toppe denne turen nå. Og det fikk han rett i! Det tok riktignok et par uker før jeg fikk lyst til å hive meg på sykkelen igjen, men nå har jeg kommet til det punktet hvor det gjør bittelitt vondt å tenke på at det kanskje er et år til neste gang jeg har mulighet til å gjøre noe som dette igjen. Mon tro hvor neste tur går?

Flott fyldig turreportasje, som mange nybegynnere og mer erfarne motorsyklister vil ha stor nytte av å lese!
Om du har lyst til å bli kjent med flere MC-entusiaster er du hjertelig velkommen til å sjekke ut http://www.mcsiden.no nærmere, Norges største og mest aktive forum for aktive MC-folk!
Mvh.
AJ
MCsidens admin.