2020 ble et spesielt år, men det kom også noe godt ut av pandemien. Siden familien ikke kunne reise utenlands ble det heller en tre-uker lang motorsykkel/familieferie.
Når man er familiefar og har mange forpliktelser blir årets motorsykkeltur gjerne et kompromiss basert på tid og tilstedeværelse. Takket være Covid-19 fikk jeg realisert en drøm jeg har hatt lenge, om å kjøre stå langt det går an å komme i dette vakre landet. Helt opp til Nordkapp-platået.
Den årlige turen med gutta går gjerne av stabelen siste uken i juni, og har gjerne cirka en ukes varighet. Forrige høst, lenge før Corona var et tema, ble det bestemt at årets guttetur skulle gå til Lofoten. Men, før vi rakk å sette nøkkelen i tenningslåsen kom pandemien. En stund så det mørkt ut for motorsykkelturen også, men heldigvis åpnet regjeringen for at vi kunne reise mer i eget land.
Siden vi ikke kunne reise til Kroatia bestemte familierådet i våres at familieferien skulle legges til en øy utenfor Harstad. Hvilket ga hjernecellene mine ny næring. Hva med å utnytte denne situasjonen? Hva om jeg kjører videre fra Lofoten på egenhånd, mens jeg venter på at familien skal komme nordover med fly? Da ideen ble godkjent av høvdingen i familierådet føltes dette nesten som å vinne i Lotto. Slik ble det altså. En herlig tredelt ferie med det beste fra flere verdener. Tur med gutta, en miniekspedisjon alene og en uke på en øy sammen med familien med fiske og midnattssol. Akkurat som et Kinderegg!
Endelig er ventetiden over

I år har jeg gledet meg så inderlig til tur at jeg ikke kunne komme meg fort nok av gårde. Endelig er dagen her. Sykkelen har vært ferdigpakket siden dagen før, og klokken 09.00 den 19. juni er deler av gjengen endelig på hjul. Jeg skriver deler av gjengen. Hans-Petter og jeg ryddet timeplanen fullstendig starter litt tidligere fra Horten. Tre av de andre deltakerne har forpliktelser på jobb og starter noe senere. De to siste er bosatt i Trøndelag, og de skal vi møte dagen etter. Det er godt å kjenne at man er i gang. Siden jeg skal forsøke å campe litt, når jeg fortsetter reisen på egenhånd, tar vi en svipptur innom Magasinet i Drammen. Jeg trenger noen teltplugger til tarpen jeg skal ha over hengekøya. Etter denne handlestoppen går ferden raskest mulig til landeveier med svinger. Fra Drammen fortsetter vi mot Sigdal, og senere til en av mine favorittstrekninger i Viken fylke, Eggedal – Haglebu.
Jeg synes det har en viss sjarm å raste langs veien med medbrakt mat og kaffe. Hans-Petter og jeg avtalte dagen i forveien at vi skulle ta med matpakke og kaffe, og i veikanten rett før Haglebu ligger det en perfekt plass for et hyggelig lunsjstopp. En sittebenk med utsikt utover Haglebuvatnet. Helt perfekt! Selv om årets juli på Østlandet ikke ble noe å skryta av – sånn rent værmessig, var temperaturen i juni upåklagelig. Vi startet hjemmefra med en gradestokk som viste godt over 20-tallet, men det ble raskt varmere. De første dagene av turen ble særdeles varm. Gradestokken viste over 30 grader flere steder. Ikke før vi kom til Glomfjord sank temperaturen til under 20-tallet. Fra Haglebu fortsatte ferden videre til Hallingdal og over Golsfjellet til Valdres. Det ble en bensin/is-stopp på Fagernes før vi tok fatt på Valdresflye. Jeg har kjørt denne stekningen mange ganger, men blir aldri lei. Spesielt ikke når værgudene bretter opp ermene for å vise seg fra sin aller beste side. Selv i 1400-meters høyde er temperaturen på behagelige 18 – 19 grader, og ikke en sky å se. Det er bare å ta inntrykkene innover seg og nyte hvert eneste sekund.
Første overnatting på Dovre
Å kjøre turer som dette gir en barnslig glede. Jeg er like ivrig som en jakthund på vei til skogen, og det tar en dag -eller to- før jeg har fått roet meg. Jeg har bestilt overnatting på Dovregubbens hall på Dombås som er målet for denne dagen. Vi ankommer overnattingsstedet i rimelig tid. Også her på rundt 900 meters høyde er det varmt. Så det blir på med shortsen og beina i elva på baksiden av hytta, og en kald en mens vi venter på Terje, Erik og Kåre. Det tre musketerne ankommer på sine jernhester utpå kvelden en gang. Vi er alle spente på fortsettelsen og det blir relativt tidlig kvelden.
Ny dag og nye muligheter. Jeg har lyst til å stille meg midt ut på tunet og rope GOD MORGEN NORGE, men biter det i meg. Det er best å prøve å ivareta verdigheten. Etter en god frokost er vi nå fem motorsykler som har som mål å ankomme Stokkøya i Trøndelag denne dagen. Alle er i kjempehumør. Vi fortsetter over Dovre og tar av ved Berkåk og retter forhjulene mot Orkanger. Her skal vi møte deltaker nummer seks, Jon Helge som opprinnelig er Østlending, men konverterte til Trøndelag for snart 30 år siden. De har selvsagt is på Shell-stasjonen utenfor Orkanger også. Med fulle tanker og tomme blærer fortsetter vi mot ferjeleiet på Valset – Brekstad. Strekningen ut til ferjeleiet er vakker og går langs sjøen. Det er tørt og veiene har akkurat passe fine svinger. Det er varmt, og det er fint å sitte ute på ferjeturen over til Ørlandet. Vi passerer Bjugn og fortsetter mot Stokkøya. Her blir vi møtt av turens siste deltaker Tom som har ordet med overnatting i et «kysthus», med utsikt utover havet. Tom er gourmeten blant oss og er svært opptatt av god mat og god vin. Han har selvsagt bestilt bord ute på strandrestauranten senere på kvelden. Vi har de siste timene kjørt i 30 grader og vi kjører alltid med sikkerhetsdresser. Hvilket vil si at det blir varmt. Så varmt at nesten hele reisefølget utfordret skjebnen med en dukkert havet. Skal jeg gjette var det kanskje 12 grader. Litt usikker på om «forfriskende» er det riktige ordet å bruke på utskeielsen, men det skal sies at det var deilig etterpå. Tom hadde vært på det lokale bakeriet som lager italiensk-inspirerte brød og disket deretter opp meg en fortreffelig lunsj, og der sprakk slankekuren!
Ukjent perle for en Østlending

Hvis du ikke har vært på Stokkøya er dette stedet virkelig å anbefale. Uten å røpe for mye er hotellet her mildt sagt spesielt, med blant annet rom som er gravd inn i bakken. Restauranten har stort uteområde og ligger så og si på stranden. Menyen er spennende og de er spesielt gode på Gin som foredrink. Til bordet får vi besøk av en amerikaner som har bosatt seg i området, og startet sitt eget destilleri. Karen, jeg dessverre ikke husker navnet på, jobber også på restauranten. Han forteller litt om hvordan de med lokale råvarer lager sin helt spesielle gin. Reisefølget vårt, som nå teller syv personer, blir selvsagt imponert og bestiller hver vår drink mens vi venter på blåskjell dampet i hvitvin. Vi begynner å nærme oss polarsirkelen og det tar litt tid før det blir mørkt. Siden vi skal på hjula igjen dagen etter, gir vi oss en god stund før solen forsvinner i horisonten.
I dag skal vi starte dagen med å kjøre en strekning jeg har aldri har kjørt, og et område av landet jeg har liten kjennskap til. Vi kjører mot Namsos og forsøker å holde oss så nær kysten som mulig. Vi skal kjøre den kjente Kystriksveien (fv 17) helt opp til Bodø før vi tar ferja over til Moskenes i Lofoten. Den første delen av turen mot Namsos har kanskje ikke de feteste kulissene, men veiene er upåklagelige. Vi fortsetter mot Sandessjøen hvor vi har planlagt å spise lunsj, og treffe forloveren til Terje som han ikke har sett på mange år. Lunsjen var helt fortreffelig, men vi må videre. Vi befinner oss nå på en av Norges fineste veistrekninger. Det er som å kjøre inn i et postkort. Jeg kjenner skuldrene begynner å senke seg. Nå er det bare å nyte.
Slapp de fleste fergekøene
Du fikk sikkert med deg på nyhetene i sommer at det var lange fergekøer på Helgelandskysten. Vi var tidlig ute og merket heldigvis ikke noe til dette. Litt ventetid må en jo alltid regne men her, men vi slapp unna de fleste bobilene og de lengste fergekøene. Overnatting denne dagen ble på Sømna Kro & Gjestegård. Vi var nesten alene på stedet hvor vi fortærte en bedre middag og litt forfriskende drikke i fantastisk kveldssol.
Da jeg pakket sykkelen hjemme var det mye fokus på å ha med nok klær slik at jeg ikke skulle fryse. Hittil har det vært mest fokus på å ikke renne bort av egen svette. Før denne turen bestemte jeg meg for å kvitte meg med de store og brede aluminiumsveskene. Jeg kjøpte et nytt veskesystem fra Moskomoto med myke vesker. På samme ordren bestilte jeg en ny Tank Pad med drikkeblære. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg gikk til anskaffelse av en slik, fordi de første dagene drakk jeg i snitt halvannenliter vann mens vi kjørte.
Det er mye vakkert å hvile øynene på langs Kystriksveien. Det ble nok en varm dag, men da vi ankom overnattingsstedet i Gjomfjord var temperaturen noe lavere. Ikke at det gjorde noe. Derimot var det deilig at svetten ikke lenger rant i strie strømmer nedover ryggen. Glomfjord er kanskje ikke noe perle i seg selv, men har en spennende historie dersom du er interessert i slikt. Dessuten ligger byen ved foten av Svartisen som er et skue i seg selv. Denne ser du ved flere anledninger når du kjører på denne delen av Kystriksveien. Neste dag bærer det av sted til Bodø hvor vi skal ta ferja over til Moskenes. En fergetur på over tre timer. Lang tur ja, men det gjør lite når det er havbleike og solskinn. Dessuten har vi jo ferie.
Værøy og Røst i det fjerne
Jeg har vært i Lofoten flere ganger tidligere, hvilket ikke alle i reisefølget har. Derfor måtte vi brekke av sørover fra ferjeleiet og en liten stopp ute på Å. Det er magisk å se sørover ut mot Værøy og Røst. To store øyer langt ute i havet. Jeg tenker; ut dit må jeg reise en gang.
Lofoten er jo en perle i seg selv. Reine og Kirkefjorden ligger denne dagen og speiler seg i finværet. Vi har bestilt overnatting på rorbuer i Kabelvåg, nærmere bestemt Nyvågar Rorbuhotell. Dette stedet er å anbefale dersom du skal overnatte i Lofoten. Rorbuene er delikate og ligger flott plassert ved en liten bukt med brygger i tre. Vi var tidlig fremme og stemningen på bryggekanten var særdeles god allerede før middag. Middagen i seg selv var kortreist og helt magisk.
Dette ble en særdeles hyggelig kveld. Spesielt hyggelig for meg siden dette var den siste kvelden med dette reisefølget. Neste dag skiller vi lag og jeg setter kursen mot Andøya. Været er i dag, som det har vært hele veien, er helt strålende. Ikke så varmt som lengre sør, men derimot helt perfekt med tanke på temperatur. Jeg kjenner på spenningen med at nå skal jeg være alene i over en uke på veien. Tanken på å være alene har før reisen vært tiltalende. Jeg gleder meg veldig til fortsettelsen, men kjenner en ekstra spenning i kroppen.
Tilbake på gamle tomter
For 33 år siden dimitterte flysoldat Marthinsen fra sin tjeneste som operasjonsassistent ved Andøya flystasjon. Hvilket vil si at jeg har sett denne øya før. Jeg har senere også vært på jobb her. Likevel ante jeg ikke at denne øya var så vakker. Isteden for å kjøre fylkesvei 82 fra Risøyhamn til Andenes bestemte jeg meg for å kjøre Fv.976 over mot vest, og langs havet opp mot Bleik, og senere Andenes. I fantastisk kveldssol ble dette turens vakreste øyeblikk. På smale svingete veier setter jeg ned tempoet bare for å nyte. Fargene er helt magiske. Fra de grønne engene lengst sør, til de stupbratte fjellene oppe ved Bleik i Nord, viser øya seg fra sin aller beste side. Denne strekningen er så vakker at jeg bare må tilbake igjen.
Jeg har bestilt overnatting via Air B&B i Andenes, men jeg har ikke dårlig tid. Det er jo tross alt lyst hele døgnet nå.
Den gamle militærforlegningen i Skarsteisndalen er nedlagt og overtatt av private. Når jeg først er her oppe må jeg jo ta en titt for å se om jeg kjenner meg igjen på gamle tomter. Stedet er ikke tatt noe særlig vare på siden Forsvaret trakk seg ut. Stjernebygget som jeg bodde i står ubebodd, og er i ferd med å bli tatt igjen av tiden. Det er spennende å bevege seg rundt på området og jeg kjenner en slags tilfredshet. Da jeg tjenestegjorde her oppe så jeg mest fram til å bli ferdig og komme meg sørover, men nå jeg er mest glad for at jeg sitter igjen med erfaringen.
For en gammel fotograf er lyset i Nord-Norge på denne tiden helt magisk, og en tur ned til fyret for å skue ut mot havet bør være obligatorisk når man besøker Andenes. Byen er liten og bærer preg på at Forsvaret er i ferd med å trekke seg ut, men det er veldig koselig i Andenes.
Senja neste
Dagen etter regner det litt i det jeg skal pakke sykkelen. Jeg skal ta ferja fra Andenes til Gryllefjord i Senja. Ferjeturen er lang på en litt gammel og slitt ferje. Senja har jeg gledet meg veldig til, men dessverre er ikke sikten denne dagen så bra. Det regner ikke så mye, men skyene hindrer meg i å skue de vakre fjelltoppene. Veiene er av varierende kvalitet, men det bryr ikke KTM-en seg nevneverdig om. Selv om ikke sikten er bra blir det en fin tur til Botnhamn, hvor jeg skal ta ferja over til Brensholmen. På Yr meldes det at det skal regne hele neste dag. Da vil jeg befinne meg i Tromsø, og jeg bestemmer meg for at det heller ikke blir camping de neste to døgnene. Dessuten begynner bakdekket mitt å bli veldig slitt. Det blir to netter på et rom bestilt via Air B&B midt i Tromsø sentrum. Perfekt utgangspunkt for en som ikke har besøkt ishavsbyen på denne måten før. I Tromsø får jeg skiftet dekket bak, men får dessverre ikke dekk med så grove knaster som jeg ønsker. Jeg skal jo senere prøve meg på den gamle postruta over Finnmarksvidda og er allerede litt bekymret for den strekningen.
Etter å ha ventet ut regnet i Tromsø er jeg utålmodig og kommer meg tidlig av gårde neste dag. Temperaturen er ganske annerledes enn tidligere. Ni grader og rester av regn preger formiddagen. Jeg har planer om å nå Alta denne dagen. En kjempefin og variert strekning, men det blir kaldere jo lengre nord jeg kommer. Over Kvænang-fjellet må jeg stoppe å finne fram stillongsen og en ekstra genser. Jeg prisgir varmen i håndtakene og minner meg selv om at jeg aldri skal ha en motorsykkel uten varme i håndtakene. Selv om det er kaldt oppe på Kvænang-fjellet er utsikten ut over havet magisk. Jeg ankommer Alta tidlig på kvelden og bestemmer meg for å prøve hengekøya. Langs elva i Øvre Alta ligger det tre campingplasser. Den fineste ligger helt innerst. Her fikk jeg hengt opp hengekøye og tarp. Selv om det ikke er så veldig varmt synes jeg det er stas med camping, spesielt nå som jeg reiser alene. Da har jeg liksom litt å pusle med på kvelden. Rigge camp og lage mat er jo ganske koselig.
Camping med hengekøye
Hengekøye er helt fantastisk. Å bli vugget i søvn av vinden gjør at jeg sover som en stein. Selv om det ikke blir mørkt sover jeg veldig godt denne natten. Før jeg lot Ole Lukkøye komme besluttet jeg å kjøre Alta – Norkapp tur-retur neste dag. Jeg står opp tidlig, lager frokost, koker kaffe, lager matpakke og heller resten av kaffen over på termosen. Jeg er spent og gleder meg til å komme av gårde.
Det blir en kald tur mot nordenden. Vinden kommer fra havet og meg midt imot. Over første del av vidda er det ikke så ille, men litt før jeg ankommer Magerøya er jeg nå så kald at jeg må finne le og stoppe. Jeg finner en rasteplass som har et skur og prøver å få i meg litt mat og kaffe. Før jeg jeg orker å spise tar jeg noen intervaller i bakken bak skuret. Dette får blodsirkulasjonen til å gi litt lunk i kroppen, og varm kaffe har aldri smakt bedre. De siste milene har gradestokken vist 3 – 4 grader. Le fra vinden, intervaller, mat og kaffe hjalp veldig. Nå gjenstår bare sjarmøretappen. Jeg har utrolig flaks i det jeg ankommer Nordkapp. Skydekket er i ferd med å lette og vinden avtar. Med en viss andektighet forlater jeg sykkelen og går til fots mot symbolet som viser at nå kommer du ikke lengre nord i dette landet. Et mål er nådd og det er nesten litt vemodig. Men hey! Nå har jeg vært her.

Turen ned til Alta igjen ble en helt annen opplevelse. Med vinden i ryggen og stadig varmere, jo lengre sør jeg kommer, blir denne turen riktig fin. Litt nervøs fordi jeg glemte å fylle bensin i Honningsvåg, men heldigvis er KTM-en gjerrig på forbruket.
Vendereis på vidda
En ny natt i hengekøya sørger for en uthvilt landeveisfarer. I dag har jeg planer om å kjøre den gamle postruta over Finnmarsvidda, fra Alta til Kautokeino. De første milene opp til Gargia foregår med fast dekke under knastene. Herfra går ferden videre på noe mer løst underlag. Endelig blir det litt gruskjøring. Dette har jeg gledet meg til i mang måneder. Utsikten er spektakulær, men etter noen kilometer møter jeg en stor snøfonne som ligger over det jeg gjerne vil kalle en vei. På venstre side står det en forlatt KTM. Fremdeles usikker på hvorfor. Jeg forsøker å ta meg over snøfonna, men med det tragiske bakdekket får jeg ikke noe feste på det hvite underlaget. Jeg må ta den sure beslutningen om å snu. Å nå Nordkapp var det ene målet med denne turen. Å kjøre over vidda var det andre.

Siden det skulle vise seg å bli umulig å komme seg over vidda beslutter jeg å kjøre sørover mot Harstad. Ifølge Yr er det litt varmere lengre sør, og om noen dager kommer familien oppover. På vei nedover utforsker jeg gullgraver Jafet Lindbergs røtter i Kvænangen, og det blir en overnatting i Narvik før jeg når Harstad. Jeg får en flott ferieuke med familien på vakre Flatøya utenfor Harstad før jeg bruker tre dager på å komme meg hjem til Horten.
Hvem skulle tro at noe så trist som en pandemi skulle legge forholdene til rette for at jeg skulle oppnå en drøm jeg har båret på lenge. Nå har jeg kjørt i alle Norges fylker, men jeg blir aldri lei av å kjøre motorsykkel på norske veier. Det er langt å kjøre til Finnmark, men akkurat nå tenker jeg på målet jeg ikke greide å nå. Jeg skulle gjerne kjørt den grusstrekningen over vidda.