Tre dager alene med telt og gruskjøring på TET Norway

tet_norway-10
tet_norway-5
tet_norway-4
tet_norway
tet_norway-21
tet_norway-20
tet_norway-19
tet_norway-17
tet_norway-16
tet_norway-15
tet_norway-14
tet_norway-13
tet_norway-12
tet_norway-9
tet_norway-8
tet_norway-6
tet_norway-3
tet_norway-2
tet_norway-11
previous arrow
next arrow
Shadow
Lite som smaker bedre enn morrakaffe kokt på stormkjøkken.

Alt går ikke bestandig som planlagt, men noen ganger kan det være like greit eller bedre. Turen på Trans Euro Trail (TET) i Sverige og Finland tidligere i år ble noe amputert fordi jeg fikk for liten tid, på grunn av en begravelse. Planen var å starte dette gruseventyret på grusveier i Norge, men for å få med meg Finland valgte jeg bort den første delen på norsk jord. Jeg tenkte at det er lettere å få med seg den norske delen på et senere tidspunkt enn Finland. Hvilket jeg i ettertid ikke er lei meg for i det hele tatt.

Forrige uke fikk jeg nemlig lurt til meg to hele arbeidsdager hvor jeg kunne disponere min tid som jeg ville. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg blir like glad som et liten barn når jeg skal på tur, og når det nærmer seg er jeg sprekkeferdig etter å komme meg av gårde. Jeg måtte gjøre meg ferdig på jobb først, men så snart arbeidsdagen var over denne mandagen hev jeg meg på 690-en og satte kursen for Golsfjellet. Altså en slags transportetappe før man er inne i TET-løypene, men transportetapper bør ikke være kjedelige hvis man har tid og lyst til å oppleve noe annet. Derfor brukte jeg litt ekstra tid på svingete veier langs Eikeren, opp til Sigdal og over Haglebu på vei til Golsfjellet. Etter rundt fire og en halv time kunne jeg endelig begynne å lete etter en egnet leirplass. Denne gang har jeg med meg telt og ikke hengekøye, fordi jeg er usikker på om jeg finner store nok trær til den første overnattingen. Jeg finner en fin plass langs veien ved en elv slik at jeg har rent drikkevann.

Kaldt

Natten blir noe kaldere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg vet ikke hvor kaldt det ble i løpet av natten, men da jeg skrudde på tenningen og kikket på gradestokken –litt før jeg skulle sette av gårde– viste gradestokken åtte grader, men da hadde sola vært lenge oppe. Det blir frokost og kaffekos i sola. Det er helt stille og det er noe magisk med morgenstund i slike omgivelser. Det ble en ekstra kaffekopp før jeg ryddet leieren.

Utsikt fra teltet den andre overnattingen.

Endelig grus

Endelig! Jeg finner etter hvert TET-sporet og befinner meg snart på over 1000 meter over havet og det er bare å ta innover seg det vakre landskapet. Etter hvert blir det nedstigning mot Valdres før turen går videre over fjellet øst for Beitostølen. Den eneste skuffelsen på denne ble at jeg trodde jeg skulle kjøre på Jotunheim-veien et stykke på vei mot Gudbrandsdalen. Det ble ikke så mye høyfjell jeg hadde forestilt meg, men læringen av dette må bli at jeg må studere kartet enda nøyere neste gang.

Grusveiene på denne delen av TET er ikke spesielt krevende. Fint dekke og de fleste partiene har lange rette strekker innimellom. At løypa ikke er krevende bør ikke være negativt i seg selv. Da er det kanskje enda lettere å ta de vakre omgivelsene til seg. Jeg var langt heldigere med været på denne turen enn da jeg var i Sverige og Finland. Sol, over 20 grader på dagen og nesten vindstille. Bedre blir det ikke!

Gudbrandsdalen

Etter en liten bensinstopp i Lillehammer bar det videre igjen på jakt etter nye grusveier innover mot Finnskogen. Etter over 35 mil begynte behovet for å finne en leirplass å melde seg. Jeg fant et lite vann i nærheten av noen hytter og fant en fin plass til teltet helt nede ved vannet.

Jeg har gått til anskaffelse av en stol. Jeg ble etter hvert lei av å sitte på bakken på slike turer. Jeg tenker alltid på volum og vekt når jeg pakker, men i en alder av 56 år bør man kanskje unne seg luksusen av å sitte i en stol når en lager mat og nyter kaffen i morgensolen. Stolen er sammenleggbar og kjøpt på Magasinet i Drammen. Ved en senere anledning skal jeg skrive en anmeldelse av denne stolen, fordi jeg mener den er undervurdert.

På vei ned mot Gudbrandsdalen

Sover best i hengekøye

Jeg sover ikke så godt i telt som jeg gjør i hengekøye, men når det er så rått og kaldt som på denne årstiden var jeg likevel glad jeg valgte teltet. Onsdags morgen er vindstille og solen er på vei opp, men gradestokken viser ikke mer enn fem grader, hvilket minner oss om hvilken årstid vi har i vente.

Det ble nok en rolig morgen med god frokost og en ekstra kaffekopp i solen uten noen form for stress. Ny dag nye muligheter. Jeg skal lengre inn i Finnskogen og planen er å gi meg på grusveier når jeg når grensen til Sverige. Jeg blir mer og mer fascinert over Finnskogen og i dag viser den seg fra sin aller beste side. Idylliske små og mellomstore vann uten krusninger i solskinn er på ingen måte å forakte. Flere plasser er det satt opp fine gapahuker hvor man kan søke ly, og den mest kjente i grusmiljøet er Rotneblikk. Jeg vet ikke hvor mange grus-fantaster som har tatt en selfie her, men det er mange. Jeg kan ikke være dårligere, så en selfie av meg og min orange venn er helt naturlig. Rotneblikk ligger bare noen kilometer fra grensen og her slutter dessverre grusveiene for denne gang. Herfra blir det en transportetappe hjem til Horten hvor nye arbeids oppgaver venter.

Selfie med hjelmsveis på Rotneblikk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.