«Grusmisbruk» i Mattila

Endelig! 690-en har fått alle deler og er ferdig montert. Den har fått noen kortere prøveturer, men ilddåpen fant sted langt inne i nabolandets fantastiske skoger denne helgen.

690-en klar for et nytt eventyr.

Mattila! Ikke hørt om stedet? Det er kanskje ikke så rart. Det bittelille stedet ligger langt inne i skogen på svensk side av grensa, litt nord for Kongsvinger. Øde, ja definitivt, men for et eldorado for en grussnisse med en nybygget KTM 690 Enduro R.

Jeg begynte å kjøre grus i 2018 og siden har det åpnet seg en helt ny MC-verden. Å kjøre på skogsbilveier – og grusveier på fjellet – har tatt meg til steder jeg ellers aldri ville reist til, og jeg har fått se steder som er helt fantastiske og som mange aldri får se, tross et langt liv. 690-en og jeg er på vei til nok et eventyr i skogen. Denne gang med ti likesinnede som alle deler den samme interessen.

Jeg føler meg heldig som allerede har fått mange fine opplevelser med gruskjøring. Jeg kjører mye alene, men det er spennende å kjøre med folk som kan mer enn meg. Kanskje jeg kan snappe opp litt tips og triks også denne gang. Jeg er invitert til tur med Gruskollegiet til Mattila i Sverige, ikke langt unna Finnskogen. Gruskollegiet består av en fantastisk gjeng som alle har en eller flere motorsykler hvorav minst én har knastedekk. Alle med en god porsjon riktig humor.

Turen til Mattila teller elleve motorsykler med god bakkeklaring og knastedekk, og 690-en fikk en mottakelse man bare får blant likesinnede. Jeg måtte jobbe hele fredagen og var sistemann oppe på hytta som ligger langt fandenivold inne i de svenske skoger. Her ble jeg møtt av 10 «skogsnisser» som satt rundt bålpanna og hvor latteren allerede satt løst. Da jeg kom inn på tunet stimlet alle rundt 690-en og praten var i gang.

Det er min gode venn, og tidligere kollega i MC-avisa Kyrre Hagen, som har invitert meg inn i Gruskollegiet. De fleste som er med på denne turen er bosatt i Drammen-området og jeg kjener ingen andre enn Kyrre fra før, men det ble på ingen måte et problem. I Gruskollegiert er nemlig gjestfriheten upåklagelig og alle som er med denne helgen gjorde sitt for at dette skulle bli en hyggelig helg med mye kjøring i skogen.

Kyrre Hagen (t.h) og undertegnede på vei hjem fra Mattila på søndagen.

Ready set go!

Lørdagen startet rolig sånn i ti-tiden og endelig fikk vi grus under knastene. Kvelden før ble det delt spor til GPS-ene og vi delte oss i to grupper. En gruppe som kjører relativt aktivt og en gruppe for oss dødelige. Siste gruppen ble igjen delt litt til med tanke på den enkeltes ferdigheter. Svein Helge Hennum som er en av initiativtakerne til Gruskollegiet var veldig tydelig på at ingen må kjøre fortere enn sine egne ferdigheter. Svein Helge var fast sweeper og passet på at alle kom seg trygt fram. Føret var tørt og dagen startet med lettskyet oppholdsvær og behagelig temperatur. Ikke for varmt og ikke for kaldt. Etter noen timer på kryss og tvers på grusveier med varierende kvalitet var det på tide med en liten matbit. Du har kanskje hørt om den svenske skihelten Sixten Jernberg? Ved Limedforsen har den avdøde skiløperen fått en restaurant oppkalt etter seg, og i kjelleren finnes et lite museum om Sixten Jernbergs liv.

Akkurat som barna – moro med vann

Tom Flateby i godt driv på vei over søledammen.

Lunsjen smakte fortreffelig og etter litt kaffe var det igjen på tide å få litt grus under knastene. Jeg har kjørt grus i Sverige tidligere og jeg lar meg aldri slutte å imponere over de flotte skogsbilveiene. Her finnes utallige grusveier, og med så store skoger kan du kjøre i dagevis uten å kjøre på samme grusvei to ganger. Forholdene denne helgen var perfekte. Med litt regnvær dagene før vi kom så støvet det lite, samtidig som at det var tørt nok. Likevel fant vi en dump med litt vann i. Her måtte vi jo selvfølgelig leke litt og ta noen kule bilder. Pytten var akkurat passe dyp til at vi kunne ha litt fart og dermed sto vannspruten høyere enn sykkel og rytter. For å si det sånn! Det var ikke så mye vann igjen i dammen da vi forlot stedet. Dagen endte etter cirka 25 mil hvorav 95 prosent foregikk på grus. Etter en slik dag sitter smilene og latteren løst og hver og en sørget for å få i seg litt god mat og god drikke utover kvelden.

«Kartkos»

Et nytt begrep har kommet meg for øret. Kartkos! I Mattila ble det nemlig tid for å studere kart, såkalt «kartkos». Når jeg planlegger spor og ruter er dette et heller ensomt arbeide. I hjemmet mitt er ikke GPS og kartpreferanser et spesielt spennende tema man tar opp i plenum, men på Mattila finnes det individer som er enda mer nerd på kart, ruter og GPS enn meg. Herlig! For det ble snakket mye om typer verktøy og spennende spor man kan kjøre. Svein Helge lagde i løpet av kvelden et spor til hjemveien og det ble i alle fall over ti mil på grus på hjemturen også. Hjem fra slike turer har en tendens til å bære preg av transport og ikke spennende kjøring. Hjemturen fra Mattila ble derimot annerledes og spennende.

Endelig føler jeg at sesongen for gruskjøring er godt i gang. 690-en har fått sin ilddåp og leverte varene så det holder. Etter modifiseringen må jeg utbedre et par ting. Påfyllingen til den ekstra bensintanken under setet sitter veldig nært tenningslåsen. I tillegg har jeg på en eller annen måte fått skadet gjengene på tanken og skrudd lokket på skjevt. Dette medførte til at lokket til tider sto i veien for tenningsnøkkelen, og med litt risting i humper stoppet sykkelen noen ganger.

Etter jeg monterte nye hendler til clutch og brems rett før avreise har jeg greid å miste en liten del som er avgjørende for at bremselyset virker. Dette må utbedres så snart som mulig. Mattila og de fine skogsbilveiene vil ligge der i all fremtid og jeg kommer definitivt tilbake hit en eller annen gang. Aller helst sammen med Gruskollegiet. Opplevelsen, vennskapet og veiene kan beskrives med et ord. Magisk!

Rolf

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *